Rickie Lee Jones er et "must", og egentlig er disse linier overflødige. Eller? Uavhengig av hvor man "stiger på toget" i hennes karriere, så har hun sitt eget lydunivers og sin umisskjennlige nasale sangstil som har vært med hele tiden. Og jeg har vært med ganske lang tid, men vender oftest bakover for at få med det aller beste! Hennes tidlige produksjoner er med i samlingsboksen (den tidligste fra 1979), og har du dem ikke, så løp og kjøp! Det er snakk om 5 plater til prisen av 1, så om du kun mangler "Girl at her Volcano" i samlingen (kun utgitt som Mini-Lp?) så vet du hva du må gjøre! Innspillingene er stort sett i referens klasse!
Lytt til "Easy Money", eller "We belong together", eller "My funny Valentine", "Gravity" eller "The last chance Texaco". Eller alt det andre! Hennes musikk preges av lekenhet, kontroll, presisjon, dynamikk, underbar vokalkunst og sangteknikk av det høyst personlige slaget med kraftig innslag av nasalitet, men denne annerledesheten er bare så sjarmerende!
_________________________________________________________________________
18.04.2014
Paul Simon - The Rhythm of the Saints (WB 8122 - 78905-2)
Platen "Graceland" kunne godt vært omtalt i disse spalter. Det er en fantastisk plate på mange måter - også grensesprengende . både musikalisk og den politiske betydningen musikken fikk i den tid den ble laget. Men jeg har valgt å ta for meg den vanskelige oppfølgeren etter "Graceland" - "The Rhythm of the Saints". Den flytter seg til en annen verdensdel og til et land som også er kjent for rytmebasert musikk, nemlig Brasil.
Første gang jeg lyttet til denne platen, var den litt skuffende. Her er ikke de samme bærende melodiene som på Graceland, alt virker skalert ned et eller to trinn. Men så - når den spilles et par ganger - setter seg rytmer og melodier fast og slipper ikke taket! Jeg er veldig glad i rytmebasert musikk, og da gjerne fra den samme del av vår klode som har bidratt med rytmer på "the Rythm of the Saints". Lytt til "the coast", she moves on" eller "born at the right time". Eller "spirit voices". Lekende basslinier, tette og starke rytmer, nydelig gitar "plukking" og vakre, lavmeldte melodier som driver fremover.
_________________________________________________________________________
Sting - The Dream Of The Blue Turtles (A&M Records 540 992 2)
Sting er et kjent navn for de fleste pop elskere, og da først som frontfigur i gruppen Police, som spilte en reggae aktig ruff post punk stil. Så har han hatt en eventyrlig solo kariere etter dette, og det er den første soloplaten "The dream of the blue turtles" som jeg anbefaler dere lesere å låne et øre til. Den kom i 1985, og stilen er klart mere lavmelt og mindre støyende enn gruppen Police, ja det blir vanskelig å sammenligne! Sting flørter med både jazz og blues i tillegg til mere inteligent pop, og lydbildet er nesten magisk rent og klart, ja nesten sensasjonelt når platen ble lansert i 1985. Det er naturligvis bass (som er Sting sitt instrument) og rytmer som er fundamentet også på denne utgivelsen, men sangene er så variert at det er vanskelig å plasere sjangermessig. Sporene "Love is the seventh wave" og "Fortress around your heart" har hit-karakter, mens "Moon over Bourbon Street" (som også ble en hit) hører hjemme et annet sted og en annen tid. Det er en plate som står fjellstødt den dag i dag - flott levert!
_________________________________________________________________
27.12.2013
Robbie Robertson - How to become Clairvoyant (Macro Biotic Records, FTN17821)
Robbie Robertson har blitt en voksen mann som kan se tilbake på en lang karriere, og deler av den feiret og hyllet som Bob Dylan & the Band, men gruppen the Band (4 fra Canada, bla Robbie Robertson, og en amerikaner) var et stort navn både føre og etter Dylan-tiden, og avsluttet 16 års samarbeid med den legandariske konserten "the Last Waltz" i 1976. Denne maratonkonserten med flere gjest artister er også en opplevelse som det kunne skrives om, men jeg skal ta for meg et senere kapitel i Robbie Robertsons plate karriere.
Det er ikke mange plater han har velsignet oss med etter tiden med the band, men Robbie har vært aktiv på utallige plater som gjest artist / gitarist. Men det er hans femte soloprsjekt jeg skal ta for meg. Solo og solo - her har han med seg blandt annet Eric Clapton på gitar og Stevie Winwood på orgel, i tillegg til mange andre fine artister. "How to become Clairvoyant" kom i 2011, og presenterer et spennende lydbilde, men små lekre gitarlyder, percussion og en mektig bass i bunn. Ja, her er referanselyd for dem som er interessert i det! Det hele går rolig for seg, langsom voksen og intelligent rock, må vel dette kunne kalles? Som gitarist har han - liksom Clapton - et enormt register at spille på, men som sanger har Robbie Robertson mildt sagt begrenset antal strenger at spille på! Samtidig lytter vi når han har noe å si, så stemmekraft og stort register er ikke alltid nødvendig. Mindre kan også skape magi!
_________________________________________________________________
27.12.2013
Kristin Asbjørnsen - The night shines like the day (Universal 602517899049)
Kristin Asbjørnsen er en norsk sanger og komponist med tradisjon innenfor jazz og improvisasjon. Og likevel dekker det ikke hennes virke som sanger, for hun har synget folkemusikk, spirituals og rock, og har en stemme med uvanlig spenn og kraft og klang. Ja den må høres, for den kan ikke beskrives. Et blekt forsøk ville være å kalle henne Norges svar på Billie Holiday? (Med det håper jeg ikke fornærme hverken Kristin eller Billie!)
Her spiller hun i en setting som er lavmeldt og ettertenksom, lyrisk, innerlig og litt vemodig. Nordisk melankoli? Bandet hun har med fyller opp på fortrinnelig måte, med blant annet Tord Gustavsen på piano. Dette er en som allerede beskrevet en "nedtonet" innspilling, men med referanselyd! Husk at musikken ikke kun sitter i tonene, men like mye mellom dem. Gi denne platen en lytt eller tre og du har den med videre!
_________________________________________________________________
27.12.2013
Cowboy Junkies - The Trinity Session (BMG 74321 18356 2)
Her kommer en klassiker som har fulgt meg lang tid. Canadiske "Cowboy Junkies" er en folk rock countrymusikk gruppe, med sitt eget sound. De ble kjent for platen "The Trinity Session", som er innspilt i kirken med samme navn, i Toronto, Canada, i 1987. Og innspillingstrknikken var uhyre enkel; en R-Dat spiller og kun bruk av en enkelt surround ("ambiosonisk") mikrofon.
Jeg kan ikke si hva som fanget meg den gangen jeg hørte platen for første gang. Men det at den følger meg videre betyr at i alle fall at musikken og ikke minst sangen gjort intrykk! Det er en nesten hypnotisk forførende måte Margo Timmins fremfører sangene på, og et vakkert lavmelt komp følger med hele veien. Til den rette stemningen bidrar også kirken "The Holy Trinity", der det hele er innspilt. Her er masser av luft og rom og følelsen av nærvær.
_________________________________________________________________
27.12.2013
Kate Bush - Aerial (EMI 946343960 2)
Kate Bush er en dame som liker kontroll på sitt arbeide. Hun skriver sitt materale selv, synger, spiller og produserer det hele! Hun ble i ung alder oppdaget av David Gilmour / Pink Floyd, og kom til EMI men brukte et par år på sitt første album "The Kick Inside", som ble utgitt i 1978. Hennes stemme var den gang lys og skir, ja nesten som et barns, men nå i voksen alder har den modnet og blitt fyldigere og med et større register at spille på. Platen "Aerial" kom i 2005, og har som det meste Kate Bush har laget et nok så uforutsigbart lydbilde, og når man sitter og hører på den første platen (av de to, i en dobbelt CD) føles det hele bare så riktig! Hun har med seg et knippe flotte musikere som bidrar på platen; blant annet Eberhard Weber på bass, Peter Erskine på trommer og Gary Brooker (ex Procol Harum) på orgel, og på backing vokal finner vi blant annet Lol Creme (ex 10CC). Kate Bush klarer som få at lage en stemning som følger musikken også mellom de ulike cuts, og som skaper en helhet. Denne musikken skal høres uten pauser!
_________________________________________________________________________
Ane Brun – Duets (DetErMine records, DEMCD 04)
Ane Brun er en norsk artist som lever i Stockholm/Sverige siden mange år. Hennes intelligente visepop - ofte i minimalistiske instrumentale klær – kryper raskt under huden og så sitter musikken der og gir ikke slipp. Hun har et budskap og ber deg at lytte……. CDen «Duets» er en videreføring av de første soloprosjektene, og her inviterer hun artister til at delta i hennes musikalske univers. Dette er vakkert, vemodig, og drømmende, og det hele bakkes opp av et lydbilde som lar deg «se musikken»!
_________________________________________________________________________
Steely Dan – Gaucho (MCA 112 055-2)
Ah, hva skal man si om denne? Den er så perfekt produsert at det nesten blir skummelt. Og den er så perfekt spilt at det nesten blir for bra! Også om de herrer Fagen og Becker fortsatt spiller og spiller inn musikk, er dette for meg kulminasjonen av den tidlige epoken Steely Dan, og et sant mesterverk! Den er også blitt mye brukt til «lyttetesting» for å vise et anleggs lydmessige kvaliteter. For dem som ikke kjenner Steely Dan vil denne platen være en fin inngangsbillett til en lydverden som vel best kan kalles laid-back pop, men med tydelige innslag av jazz og funk. Andre kaller dette funkjazz med tydelige innslag av pop. Uansett - dette bare svinger!
_________________________________________________________________________
Joni Mitchell – Travelogue (Nonesuch 7559-79817-2)
Joni Mitchell synger Joni Mitchell – men i orkesterarrangement! Hennes sanger er kjente og kjære for de fleste av oss, men her er et utvalgt knippe sanger ikledd en ny drakt når et fullt orkester bakker opp sangene. Noen vil helt sikkert si at det ikke er til det bedre (originalen er best, du vet), men selv syns jeg det er spennende arrangert og et helt orkester lyder bare imponerende når det trykker til - Ja det kan neste bli voldsomt! Og så er det stemmen hennes, som bærer sangene like bra eller bedre enn før, ja stemmen hennes blir bare bedre med årene! Jeg sammenligner den gjerne med ru silke, røft og elegant samtidig. Joni Mitchell sine sanger tåler at omarrangeres, og de mister ikke sin sjel på grunn av dette, fordi som all stor musikk er hennes sanger tidløse. Og så er det hele flott spilt inn med et åpent og stort og klart lydbilde. Kan du som lytter forlange mere?
_________________________________________________________________________
